«En milepæl for den gotiske rocken» har The Cures fjerde studioinnspilling blitt kalt. Det magnetiske mørket bandet skapte gjennom tre intense og produktive år etter debuten i 1979, plate for plate, konsert etter konsert, hallusinerende tripp etter hallusinerende tripp, kulminerte i et slags mollstemt nirvana med ‘Pornography’, selve sinnbildet på den plagede og fortryllende musikalske atmosfæren de hadde manet frem; intenst suggererende, melankolsk og angstfull, men også melodisk og overjordisk vakker.

Dette særegne ekstraktet gjorde det mulig for dem å løfte den alternative undergrunnen de representerte ut i fullt dagslys på de neste skivene – uten at surrealismen eller det bisarre i det tonale og det tematiske mistet sin tiltrekningskraft av den grunn.

De uttømmende årene fram til ’82 satte The Cure i livstrett likegyldighetsmodus overfor sin egen videre eksistens, noe som kan høres i den kompromissløse musikalske avgrunnen som presenteres på Pornography. Redningen ble et stilmessig paradigmeskifte som beredte grunnen for den mer tilgjengelige popflørten vi kjenner fra platene som kom etter.

FRA SELVFORRAKT TIL SELVRENSELSE
Det var som om dødsforakten Smith og Tolhurst og de andre i bandet selv eksplisitt har referert til i senere intervjuer satte de pessimistiske og optimistiske sidene ved musikken i relieff overfor hverandre og gjorde låtene mer komplekse. «Melankoli er gleden av å være trist», skal Victor Hugo ha sagt. Mange forelsket seg i The Cures betagende, bittersøte tristesser med Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me (1987) og Disintegration (1989).

Det virket også som om det bipolare musikalske spennet som oppsto som følge av kollapsen etter Pornography bandt bandet sterkere sammen og gjorde dem robuste overfor den kommersielle suksessen de selv skydde som pesten. Bandets evne til å dyrke frem skjønnheten ved det hæslige gjorde at flere oppdaget dem samtidig som de bevarte kontakten med delen av fanbasen som ikke identifiserte seg med den radiovennlige musikkindustrien. Måten de har skjøttet ambivalensen på har gjort The Cure til headliner på festivaler nesten førti år senere.

NERDEPRAT OG ALBUMLYTT
Tre dager før Robert Smith og kompani entrer hovedscenen på årets Øyafestival tjorer vi bandets fjerde fullengder til vår audiofile totempæl i Laboratoriet og varmer opp med albumlytt og nerdeprat rundt The Cure, forteller historiene rundt Pornography og snakker om produksjonen og musikken.

Lytteklubbvert Kent Horne får denne gang besøk av en av våre viktigste undergrunnsmusikalske foregangsmenn her til lands og strands, Per Asbjørn Martinsen, som har et tett kjærlighetsforhold nettopp til kveldens tennerskjærende hovedrett.

MENTAL OVERDRIVE
Gjennom sitt alter ego Mental Overdrive har Martinsen med sine elektroniske utgivelser siden tidlig 90-tall og frem til i dag på mange måter formidlet mye av den samme punkattityden, energien og de psykedeliske stemningsbildene vi kjenner fra nyveiven, synthmusikken og gothrocken som tok form i tiåret før.

Tromsøværingen, eller «teknobestefaren» som han ofte blir kalt, har gitt lyd og ulyd fra seg nesten like lenge som The Cure og er i likhet med sine britiske åndsfrender å høre under årets Øyafestival, nærmere bestemt på Blå, som hovedakt under Sunkissed sitt bidrag til KlubbØya. Les mer om det her: www.facebook.com/events/700964323674468.

Oslo

Time and Date: Sunday August 4th 2019 4:30pm – 7:00pm

Venue

Laboratoriet (Kulturhuset), Youngs gate 6, 0181 Oslo

Tickets

Available Here

Presenter

Kent Horne

Audio Menu

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here